Tilbake Til Start - Evig Poesi, Camara

Åpner ett øye rett før alarmen våkner

Jeg kunnet sove mer, men e’kke som om verden stopper

Et par push-ups dytter søvnen ut av kroppen

Tar en dusj, og pusser tenna, ny bokser, nye sokker

Pleide å komme hjem fra byen, klokka halv tre om morran

Nå står jeg opp med sola, opp med rette bein foran

Sier 'god morgen, Oslo'

Eller skal vi si 'god morgen, Sodoma'?

Lommebok, nøkkel I beina, opp I skoa

Oslo er en sliten jente som har fått smaken på Cola

Ser fin ut på avstand, men nesa renner det blod av

Og kidsa gjør som (?) sperrer øya opp mot sola

Ingen veit sitt eget beste her, for knærne treffer jorda

Det er klart det er grenser for hva motherfuckers kan godta

Har gravd meg ned som Bin Laden ved Tora Bora

En rabbiner I en Tora, eldre dotter I en kobra

Men ingenting varer evig, bare spør Keem og Roma

Prøver å produsere

Søker etter systemer

Så drømmer og reflekterer

Føtta mine masjerer

Følger meg mellom stedet

Gjør at jeg navigerer mellom bølgeslag og gener

Studerer karakterer I mengdene jeg passerer

Søker noe unikt, men alt jeg ser det reflekterer

Følelser forgrener seg I ørsmå problemer

Så jeg meg på å leve

Tar noen skritt, balanserer

Jeg lever bare I dag, og ingen veit når jeg drar

Vi’kke gi bort det jeg har, og venter på det som var

Jeg lever bare I dag, og ingen veit når jeg drar

Vi’kke tilbake til start, og venter på det som var

Jeg lever bare I dag, og ingen veit når jeg drar

Vi’kke tilbake til start, og venter på det som var

Jeg pleide å lengte etter evigheten

På evige leten etter den evige freden

Som jeg husker så godt, men ikke har kjent på evigheter

Det tok litt tid å forstå at den ikke eksisterer

Jeg fokuserer på å puste inn nåtid

Pushe av fremtid, og blende av fortid

Har begynt å venne meg til å leve et kort liv

For uten vinter’n hadde våren vært så kjip

Vil ha beina på jorda før jeg letter

Vil holder hodet kaldt, før orda rører mine lepper

Følger ikke lenger etter de som følger etter

Og forføger sine følelse istede for å føle etter

Skal jeg grine eller smile av det jeg ser

Eller skrive det stille ned og la det hvile I fred

La det spire og bli en ide som vi kan dele I sammen

Vi er likere enn det vi vet, det er derfor livet er en klisje

Jeg prøver å formulere

Setninger I systemet som gleder og inspirerer

Hjernen min leviterer, forestiller meg steder

Sjela mi er fanga mellom ideer og gener

Hvor mange jeg passerer er klare over at de lever?

At vi er det som er igjen av fortias imperier

For mange scorer gleden av hvor vi egentlig strever

Jeg øver på å leve til den dagen jeg klipperer